Aurskog-Høland Kirkelige Fellesråd > Vis

Søndagstanker (søn. 19.04)


Les Sokneprest Hanne sine søndagstanker.

Foto over: Javier Berrocal Nathaly Albatrossfilms.
Foto under: Hanne G. Sinkerud.

Søndagstanker - 2. søndag i påsketiden - 19. april 2020
 

Jesus viser seg

Vi er i tiden etter påske, så også i søndagens prekentekst. Jesus er død og graven er funnet tom. Disiplene har møtt den oppstandne Jesus Kristus, men han blir ikke værende hos dem fysisk over tid nå. Han er ikke lenger fysisk til stede i verden.

Allikevel er han helt tydelig til stede og følger med disiplene.
Det er dagens tekst et bevis på.
Teksten finner vi i evangeliet etter Johannes, i kapittel 21, vers 1-14:

1 Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: 2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. 3 Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.

4 Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. 6 «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. 7 Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.»

Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. 8 De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

9 Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. 10 «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. 11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. 12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. 13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. (teksten er hentet fra bibel.no)


Ikke bare viser Jesus seg for disiplene, men har gir dem enda et tegn, et under. Fiskegarnene ble fulle av fisk når de kastet de ut på Jesu ord. Og det til tross for at de enda ikke hadde skjønt at det var Jesus som stod der på stranden og talte til dem!

Det forteller oss at det er ikke alltid vi klarer å se Jesus selv om han er helt nær oss og viser oss omsorg. Det er ikke alltid lett å se Jesu nærvær i våre liv.

I dagens situasjon i Norge og verden, ja, i din egen nære omkrets, er Jesus til stede, hvor vanskelig det enn kan være å se og tro midt i pandemien.

Nei, Gud står ikke bak den, derimot står han sammen med oss midt i den og Jesus Kristus er oss nær.

Vil du møte han?

Henvend deg til ham, snakk med ham, ja det er det vi kaller å be. Bønn er en samtale med Gud og ikke minst er det at vi henvender oss til ham. Når du gjør det forteller du Gud at du tror at han er der for deg i ditt liv.

I samtalen med Gud er den vanskelige biten å se og høre Gud.
Selv disiplene slet med det, slik vi så i dagens fortelling.
Det er ikke alltid lett å få øye på Gud eller Jesus i våre liv.

Bruk litt tid hver kveld og se tilbake på dagen du har hatt, noter gjerne ned noen linjer, og se om du kan se spor av Jesus i løpet av det som har skjedd.

Så du Jesus i den hjelpende hånden som dukket opp akkurat når du trengte hjelp?

Hørte du Jesus som minnet deg om å ringe og slå av en prat med en som satte stor pris på nettopp den samtalen i dag?

Guds kjærlighet for oss viser seg i at Jesus døde for vår skyld på korset langfredag og så beseiret dødens makter og stod opp igjen fra de døde påskedags morgen. Gud vil  gi deg del i det evige liv i hans rike, i himmelen, og Jesus har åpnet den veien for deg.

 

Sokneprest Hanne G. Sinkerud.

Tilbake