Søndagstanker (søn. 29.03)


Les søndagstanker. - ved Sokneprest Unni Sveistrup.

 

Foto: Pixbay.

En annerledes fastetid

Vi er fortsatt i fastetiden, men det nærmer seg påske. Dagene, for de fleste av oss, er ganske annerledes enn vi er vant til. Det berører jobb og skole. Og for å unngå å bre smitte holder vi fysisk avstand til alle andre enn de vi eventuelt bor sammen med. For enkelte betyr det at kontakt er begrenset til telefonsamtaler eller sosiale medier. Fellesskapet, som vi prioriterer høyt i kirken, er også endret: Menighetens gudstjenester er avlyst og kirkelige handlinger som dåp og vigsel er satt på vent eller gjennomføres med et begrenset antall personer til stede. De fleste kirkelige gravferder holdes, men med de begrensninger som er vedtatt. Og mange konfirmanter må vente noen ekstra måneder før vi kan avslutte konfirmanttiden med festgudstjeneste og feiring av de unge.

Ja, vi kan vel være enig i at fastetiden i 2020 er blitt annerledes enn vi tenkte for noen uker siden, men jeg håper at vi alle greier å holde motet opp og gjøre det beste ut av krisen vi og verden er rammet av. Ta gjerne kontakt om du ønsker å prate med noen …for selv om aktiviteten i menigheten er annerledes og kirker og kontor er stengt for besøkende, er kirkens ansatte i arbeid.

Fastetiden er påskens adventstid og fra gammelt av var faste, bot og bønn det sentrale i kirkens fastefeiring. I vår tid legger vi kanskje for lite vekt på det, men faste handler dypest sett om å bruke tid sammen med Jesus; bruke tid til å se storheten i hva Jesus har gjort for oss. For når vi ser det, kan vi oppleve å vokse som kristne – både i oss selv, men også som menighet.

Prekenteksten for 4. søndag i fastetiden leser vi i Joh 11,45-53
Der fortelles det om et møte i Det høye råd og øverstepresten Kaifas som talte profetisk om at Jesus skulle dø for folket.

Etter en ganske spesiell hendelse som fant sted i Betania, en liten landsby ikke langt fra Jerusalem, ble Rådet sammenkalt til møte. Marta og Maria hadde mistet sin bror Lasarus, og oppvekkelsen av Lasarus skapte stor uro. Mange som så underet, kom til tro! Andre var skeptiske og tvilende! Folkets ledere ble bekymra og Rådet diskuterte hva de skulle gjøre med Jesus. Debatten var intens og høylytt: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» … «Fra denne dagen la de planer om å drepe ham», forteller Johannes.

Mellom de religiøse lederne og Jesus og de som fulgte ham, bygget det seg opp en front. Og det ser faktisk ut for at det er folkets tro som kostet Jesus livet!

Ekte Kristustro har alltid provosert. Og mange har måttet lide, og mange lider også i dag, for sin tros skyld, men det er kanskje en litt overraskende tanke for oss at det i flg. Johannes var folkets tro som framprovoserte korsfestelsen av Jesus?

Om Det høye råd så sammenhengen da Jerusalem falt, vet jeg ikke, og det virker ikke som øverstepresten Kaifas forstod at han ble brukt i Guds frelsesplan da han profeterte om Jesu død ved å si: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»

Men takk og pris: Jesus døde for alle!
Bare en gang i verdenshistorien har ett menneske dødd stedfortredende for hele folket. Han døde ikke for å sone egen synd. Han døde i stedet for deg og meg …slik at vi kan få Guds tilgivelse!

Dagens bønn
Jesus Kristus, barmhjertige Herre, du lot blinde se og løste dem som var bundet av sykdom. Vi ber deg: Hjelp oss når vi roper til deg i vår nød, så vi kan fryde oss over frelsen du gir, du som med din Far og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Tilbake