Søndagstanker (søn. 22. mars)


For Maria budskaps dag.
Ved Sokneprest Gunnar Øvstegård.

 

Maria budskaps dag.

Kjære sambygdinger. - Vi har usikre tider. Daglig hører vi om mulig kollaps i helsevesen og økonomi. Massevis av tung informasjon slynges ut over oss, og det er lite vi kan gjøre annet enn å gjøre det vi er bedt om: Tenk på hygienen, hold avstand, lev ellers så normalt som mulig!
- De som har blitt syke og alle som er permittert fra jobben sin har fått bekreftet alvoret mens resten av oss kanskje mest kjenner på følelsen av noe uvirkelig, midt i alvoret. Det blir tydeligere for oss som er vant med mange goder og mye velferd at livet er skjørt og truet av krefter som bryter ned.


På søndag er det Maria budskapsdag. Det blir ikke noen felles feiring, for kirkene er stengt.
Likevel inviteres vi til å dvele ved Marias møte med engelen Gabriel. Israel var i nød, okkupert av fremmede romere. Det var splittelse i folket, og forskjellige grupper kjempet for innflytelse. Velferdsordninger var ikke oppfunnet enda, men mange bar på et håp om at Gud ville sende dem en frelser, en som ryddet opp, renset og ledet ut av uføret.

Så svarer Gud på en helt ufattelig måte. Han akter å la sin Sønn bli født av en ung kvinne og bli som en av oss. Hjelpen kom, men den ble annerledes enn folk tenkte seg. Og noe av det merkeligste var at Guds sønn skulle fødes av den unge Maria.


Jeg synes denne unge kvinnen fortjener en større plass i vår tro enn det vi har gitt henne. Vi skal ikke dyrke henne som om hun er guddommelig som Jesus, men det er holdningen hennes og forholdet til Gud vi har behov for å ta inn over oss. I en truende tid, møtte hun Guds barmhjertighet, tok imot den og ble en tjener for den.

Vårt kall i dag er å ta inn over oss Guds barmhjertighet for oss i en truende og urolig tid. Vi er ikke alene. Vi venter, og er på utkikk etter det som Gud utvikler i våre liv, selv når det brygger opp til storm. Maria fant plassen sin i kirken, en plass lenger bak, ofte ute av syne, men hun var der hele veien. Hun så sønnen sin da folkemengdene samlet seg om ham, og hun var der da alt raste sammen, ved korset på Golgata.

I alt som skjer i oss og rundt oss denne tiden, vi er ikke alene.
Vi er kalt til å ta imot Guds barmhjertighet og selv bli et redskap for den. Uten å bli påtrengende, prangende eller pompøse kan vi være et redskap for barmhjertigheten.
Det handler om å ta ansvar som myndigheter pålegger, ta en telefon til en som ikke har mange rundt seg og bry seg om mennesker vi vet om og kjenner.
Maria ble ikke stor i seg selv. Hennes storhet ble at hun lærte oss at Guds barmhjertighet trosser alle hindringer og ikke lar seg ødelegge.
Derfor er vi henne stor takk skyldig, for hun viste oss hva sann tro er.
Jeg tror hun ville nikke anerkjennende til salmeverset under.
Derfor, kjære sambygdinger: Mist ikke motet, for vi er ikke alene.


Hans navn skal være Jesus!
For verden er i nød,

og ingen annen frelser den ut av dom og død.

 
Omkved
Hans navn skal være Jesus,
det er et frelsernavn,
ham selv til evig ære og oss til evig gavn.
Og oss til evig gavn.


I denne tiden trenger vi å be. Vi øser ut av oss det som ligger oss på hjertet og lytter i stillhet etter det Gud vil si oss.
Dette gjør vi hver dag, men på søndag kan vi gjøre det samtidig men hver for oss siden vi ikke kan møtes. «Sammen i bønn for Aurskog Høland» inviterer til felles bønn fra 10.30 til 11.00 på søndag, før gudstjenestetiden.
Så kan vi lytte til det som blir lagt ut av enkle gudstjenester på nettsidene våre eller i riksdekkende medier. - På den måten gjør vi noe sammen.

Tilbake